Oslo Spektrum!

Scott Scovill, for en mann. Jeg "e-møtte" Scott i slutten av 2020 da Play it Again ble kåret til European Country Single of the Year. Siden den tid har vi holdt kontakten, møttes når vi har besøkt hver sine hjemland, spilt inn låta Highwayman sammen, og 6. mars 2024 vil for alltid stå igjen som dagen jeg fikk min "debut" i Oslo Spektrum. Takket være, "the one and only", Scott Scovill.

Få dager etter min blind audition på The Voice tok Scott kontakt for å høre om mulighetene for å møtes når han skulle en tur til Oslo i starten av februar for å gjøre litt promo i forbindelse med Europa-turnéen, som blant annet inkluderte support for Brad Paisley på Island, i Sveits, Sverige og Norge. Jeg måtte dessverre melde avbud på grunn av kort frist, og mye å gjøre på jobb, men sa at jeg gjerne kunne tenkt meg en tur til Oslo når de skulle i Spektrum. Når jeg sier dette til Scott, spør han kjapt på melding om jeg har et par minutter... til å prate? Samtalen som så finner sted skriver seg ned i min historie som kanskje en av de viktigste i min karriere.

Scott er en businessmann av rang, driver et stort firma ved navn Moo TV i USA, og går egentlig rett på sak; "Kunne du tenkt deg å bli med på scenen i Oslo Spektrum 6. mars og på GAMLA Konsert & Scene 7. mars?" Jeg blir først helt stille i telefonen, og må spør han om han er seriøs?? Scott skjønner reaksjonen min, ler litt, og sier "Yeah, buddy! We'd love to have you with us up there!". Jeg klarte ikke å reagere med annet enn å "le nervøst", omtrent på grensa til fnising, skjelve i hele kroppen, og når samtalen endte, krøp det ned en aldri så liten gledeståre langs kinnet. Om rett over en måned skulle jeg få dele scene med Scott Scovill og hans band "The Brotherhood", Hanne Sørvaag, Sierra Hull – og selveste Brad Paisley.

For utenforstående så kan jeg fint skjønne at det ikke alltid er lett å skjønne seg på reaksjoner til artister når de mottar en pris, vinner en konkurranse, får første låt på radio, eller når det blir presentert store muligheter. Vi har valgt å gjøre oss selv sårbare på godt og vondt ved å gå ut å si "Jeg er artist, dette er musikken min, dette er meg!", og vi inviterer andre inn i livene våre. Uavhengig av om du har 0 eller 20 millioner følgere på den ene eller andre kanalen, så er det realiteten. Når vi da lar andre se inn i livene våre "uten filter", åpner vi opp for å la musikken vår, valgene våre, og personlighetene våre bli bedømt nord, sør, øst og vest. Når da utelukkende gode ting skjer, som eksempelvis en mulighet til å spille i Oslo Spektrum, kommer det en reaksjon man på ingen som helst mulig måte klarer å være forberedt på, selv hvis det hadde vært klare tegn i god tid før.

Hvorfor skriver jeg dette? Jo, fordi jeg har kjent litt på følelsen: "Burde jeg reagert enda mer? Burde jeg reagert mildere?". Selv om de aller, aller fleste tilbakemeldingene og lykkeønskningene har vært positive, så er det noen som også skriver at dette ikke var min egen konsert, og at det ikke bør tolkes som at artistkarrieren min skyter fart for fullt nå. Det sistnevnte er jeg fullt klar over, fordi det å leve av musikken krever MYE arbeid – hele tiden. Det har jeg fått erfart i løpet av de åtte årene jeg har holdt på dette, men for meg var dette helt klart en enorm mulighet, til tross for at den egentlig dukket opp ut av ingenting.

Uansett, er jeg uendelig takknemlig for alle de flotte tilbakemeldingene som har tikket inn, noen fantastiske dager inne i Oslo, og ikke minst – for den fantastiske Scott Scovill som var villig til å gi en enkel sørlending en mulighet "on the big stage" 😊 Hvis du ikke allerede har sett den, sjekk gjerne ut "Aftervideoen" fra Oslo-turen med bilder og videoer fra både Spektrum, GAMLA og God Morgen Norge!