Min reise på The Voice

Første livesending

Denne var en liten "kneik" å komme over. Det var noe jeg ikke hadde vært borti før, nytt og spennende, men for all del veldig gøy! Jeg skjønte ganske tidlig i The Voice deltakelsen at jeg kom til å være en "utkant" sammenlignet med resten av deltakerne, men det trengte nødvendigvis ikke å være noe negativt. Sammen med mentor Ina, så valgte vi heller å strappe boots'ene på og la country-stempelet være en styrke.

Låta "The More I Drink" er en gøyal trall jeg har sunget på i bokstavelig talt årevis, og det var veldig gøy at det ble nettopp den låta i første livesending. Jeg skal innrømme at jeg bar låtvalget med litt nervøsitet også – det var nemlig med en Blake Shelton låt jeg røk ut med rett før livesendingene på Idol i 2016, og det låg litt i bakhodet på meg. Men jeg valgte å ikke si det til noen – faktisk ikke før jeg nå skriver det her!

Se opptredenen her, artikkelen fortsetter under videoen

Når stemmene var talt, og resultatet klart, følte jeg at jeg hadde prestert på et nivå jeg kunne være fornøyd med. Skulle jeg ryke, så hadde tankene mine gått i at "jeg kunne faktisk ikke gjort det noe bedre eller annerledes", og skulle jeg gå videre, så skulle det gi en følelse av lønn for strevet. Når tre navn var talt opp, og kun én plass gjenstod, så var tanken at "det går helt greit, jeg er faktisk fornøyd uansett".

Når det da var mitt navn som ble "trukket opp av hatten" som siste deltaker, startet for alvor motoren som genererer mange forskjellige følelser på en gang. En glede over (1) å ha gått videre, (2) få se de andre deltakerne igjen ved neste samling, (3) få jobbe med den fantastiske Ina Wroldsen hvert fall én uke til, og ikke minst (4), en takknemlighet rettet alle de som stemte. Jeg tenkte også på de fire deltakerne som stod igjen – for med to tidligere deltakelser på Idol, så tar jeg faktisk på meg rettet til å si at jeg vet akkurat hvordan det føles. For det er surt å ryke, la det ikke levne noen tvil over det. Men jeg håper selvfølgelig de også satt igjen med en følelse av å ha gjort en god figur og gode opptredener gjennom programmet – for det har de all rett til!

Artikkelen fortsetter under bildet

Kvartfinale

For oss som deltok i første livesending, ble det jo en ukes pause da de andre 8 skulle konkurrere om kvartfinaleplass, og jeg var tilbake i Oslo for forberedelser søndag 5. mai.

Dagene i Oslo er litt varierte. Mandagene går i Spotify-innspilling, intervjuer, filming sammen med mentor, øving med mentor, lydprøver, og mest av alt – venting. Det positive er at vi får god tid til å sosialisere med produksjonen, crewet, og de andre deltakerne. Det vil alltid være noen man får bedre kontakt med enn andre, og for min del ble det mine to nye "brødre" – Eirik Zakariassen og Tor Vidar Rennestraum. Sistnevnte og undertegnede har flere ganger de siste månedene blitt forvekslet med hverandre, og i flere sammenhenger bare blitt omtalt som faktiske brødre. Eirik og meg selv hadde det også utrolig gøy under den første uka med "Eirik & Arthur Show" som gikk en liten seiersrunde på sosiale medier.

Over til konkurransen, så skulle det fremføres en låt som ikke er så stor i countryverden, men som låtskriver har jeg alltid hatt sansen for gode låter – uavhengig av sjanger. Wake Me Up er uten tvil i den bolken. Temaet for livesendingen var ungdomstid, og som intervjuet før opptreden avslørte, så var det ikke alltid jeg hadde det så greit i ungdomstiden, og slet med å finne ut av hva og hvem jeg skulle være. Helt ærlig hadde jeg ikke den beste følelsen etter opptredenen, men fikk litt lavere skuldre med tilbakemeldingene fra de andre deltakerne og mentorene.

Se opptredenen her, artikkelen fortsetter under videoen

Nok en gang skulle jeg få oppleve å stå igjen midt på scenen når det kun var ett navn igjen å lese opp. Denne gangen var følelsen at "her både skulle, kunne og burde jeg gjort det bedre, så jeg skjønner om jeg ryker nå". Jeg tenkte også at TV2 ikke kom til å bruke det samme trikset mot meg to ganger på rad, så når Lavrans ble lest opp som nest siste navn, forberedte jeg meg på et modig smil og farvel-klemmer til de som hadde gått videre.

Når da programleder Siri leser mitt navn, så reagerer jeg med vantro, og tro meg – det kom faktisk som et sjokk! Jeg går inn i en liten boble der og da, og får ikke engang med meg Ina sin fantastiske reaksjon i øyeblikket (men jeg har sett det utallige ganger etterpå), og kjente veldig på de samme gledene, medfølelsene og takknemligheten som livesendingen før. Semifinaleplassen var et faktum, og etter en ukes pause med feiring av 17. mai, skulle det forberedes til enda en livesending.

Semifinale

Opptakten til semifinalen bar med seg noen svinger som måtte manøvreres. Først og fremst hadde vi valgt å bytte låt, og til tross for at alle var enige om at det var til det beste, var det også en følelse av om det kunne vise seg å være en avgjørelse på impuls som kunne være fatal for veien videre. Men det skulle jeg klare å komme over. Jeg hadde jo ikke trodd at jeg skulle komme til en semifinale, noe jeg tror de neste ordene så absolutt vil underbygge. Jeg booket nemlig spillejobber i helgene både før og etter semifinalen, og også dagen før selve livesendingen. Så når jeg sier at "jeg hadde ikke trodd jeg skulle komme så langt", så kan jeg faktisk bevise det, haha! Men som i første livesending – det var bare å strappe på seg boots'ene, og vise at viljen og lysten på musikkdrømmen lever så sterkt i meg.

Låten vi valgte å gå for etter å ha endret på den opprinnelige planen, var "Always On My Mind". En av de største låtene, ikke bare i countryverden, men kanskje i musikkhistorien. Når mandagsprogrammet var ferdig, og "fridagene fra The Voice" (tirsdag og onsdag) var over, var det tid for regiprøvene på torsdagen som vanlig. Jeg hadde faktisk en god følelse. Ikke at jeg nødvendigvis kom til å videre, men at jeg kom til å prestere, og det er i mitt hodet en følelse som er minst like mye verdt. Under spillejobben torsdag kveld fikk jeg sånn sett koblet litt av, men disse ukene består av at man går rundt og tenker på The Voice uansett egentlig. Heldigvis for min del, så satt godfølelsen fra torsdagen igjen når det var oppmøte på H3 Arena på fredagen, og jeg sa meg fornøyd med opptredenen når jeg gikk bak for å vente på resultatet.

Se opptredenen her, artikkelen fortsetter under videoen

Når vi går opp trappen bak scenen, og tar stegene ut på scenen for å gjøre oss klar til utstemmingen, går tankene mine gikk tilbake til første livesending. Jeg kunne si meg fornøyd uansett hvilket av de to alternativene jeg stod ovenfor. Rett før første navn ble lest opp, så husker jeg at siste tanken som slo var "går jeg videre i dag, så er det hvert fall ikke som siste navn".

The Voice velger å snu helt om på femøringen, og det er mitt navn som er første som leses opp, og gleden bokstavelig talt sprekker ut av meg. Jubelbrøl, gledesrus, ellevill stemning blant "mine oppmøtte", og en mentor som nesten velter ut av stolen. Yeehaw, sier jeg bare. Min kjære hjembygd Byremo, de støttende medborgerne i Lyngdal kommune, og Norges countryelskere skulle få ha en representant i selveste finalen i The Voice. Det gav meg en følelse av stolthet og ydmykhet – noe jeg kjenner på også etter at programmet er ferdig.

Finale

Hadde noen sagt til meg før Blind Audition at "dette går bra, du kommer til å stå i finalen", så tror jeg faktisk at jeg ikke hadde klart å gå ut og sunget den første låta. Som jeg sa i noen intervjuer før livesendingene, så er det klart at man takker ikke ja, eller melder seg ikke på disse programmene uten å ha et håp eller en drøm om å kunne stå i en finale eller å gå helt til topps. Men når det faktisk går nettopp den veien, så er det utrolig vanskelig å si at man hadde troa på det hele veien – for det hadde jeg så absolutt ikke!

Jeg var jo egentlig ferdig allerede i duellen, jeg! I de få sekundene der jeg faktisk var eliminiert fra konkurransen, så begynte jeg omtrent allerede å planlegge hvordan jeg likevel skulle prøve og gjøre det beste ut av det. Det at Ina Wroldsen valgte å stjele meg, kanskje til og med i rekordfart, og å ha så troen på meg hele veien, har gitt meg en nyforelskelse i musikkdrømmen, og det var omtrent poetisk at det var oss to som skulle stå i en finale.

Vi fikk beskjeden om mentor-duetten like etter kvartfinalen, og det var nok fort en stor og pådrivende kraft for meg i semifinalen. Tenk å få synge sammen med Ina Wroldsen?! På låtmøtet der vi skulle bestemme låter til den potensielle finalen og superfinalen, ble vi raskt enige. Og tro det eller ei – duetten vi fremførte sammen var faktisk Ina sitt forslag! Låta vi valgte å gå for er en av de største i sjangeren, og er skapt av et av de mest ikoniske ekteparene i countryen, om ikke hele musikkindustrien. And it burns, burns, burns... The ring of fire.

Se opptredenen her, artikkelen fortsetter under videoen

Jeg tror, eller hvert fall håper det vises på opptredenen hvor fantastisk gøy vi hadde det på scenen. Selv sitter jeg også med følelsen av at duetten viser hvor bra og gøy samarbeidet med Ina også har vært gjennom denne våren. Låta var en utkant i forhold til hva de andre gjorde i finalen – men når The Voice kapittelet mitt skulle avsluttes i løpet av den kvelden uansett, hvorfor ikke la det være som jeg og mentor ble enige om før første livesending; bruke det til vår styrke.

Jeg mener helt ærlig at det er ingen andre låter som hadde endret på mitt resultat i finalen – for meg var dette den perfekte låta. Og da sitter jeg faktisk ikke igjen med en følelse av jeg har mistet eller tapt noe. Låta jeg potensielt skulle fremført i en superfinale har blitt lagt ut uansett, og jeg er kjempestolt av det jeg spilte inn på den, men føler ikke noe nag for at jeg ikke fikk vist den. For alt jeg vet kan jeg få en følelse av det etter hvert, men nå som ting egentlig har gått litt opp, så kjenner jeg ikke på det, og det er faktisk ganske godt. Å "ryke ut" med Ring of Fire var å gå ut med et smell, og jeg er kjempestolt og storfornøyd med fremførelsen og "showet" vi lagde – noe jeg egentlig også kan si om hele The Voice eventyret.

Forhåpentligvis, under reisen min på The Voice, har du likt musikken jeg har fremført. Den er tilgjengelig på alle streamingplattformer, finn den på knappen under.

Til mine medfinalister

Inger Lise Hope – du er en stjerne, og seieren din er av det fortjente slaget. Stemmen din hører hjemme høyt oppe i den norske musikkbransjen, og jeg gleder meg til å se hva du kommer til å utrette!

Lavrans Svendsen – for en kunster og artist du er. The Voice-scenen har nok ikke sett en så "ferdig artist" blant deltakerne noen gang, og for alt vi vet kommer du til å gå ned i historien som den mest ferdige artisten som har vært med i konkurransen. Du har allerede fått internasjonal oppmerksomhet, og verden ligger for dine føtter – go get 'em!

Nola Kvarme – det er helt spinnvilt hvor modig du er. 16 år, og står i en finale i en sesong som har blitt omtalt som den sesongen med aller høyest nivå. Det er så sterkt gjort! Når jeg selv var 16 år hadde jeg ikke nådd deg til knærne når det kommer til modighet og talent, og jeg tror du kan få akkurat den karrieren du bare vil om du går inn for det!

Siri og mentorene

Vår kjære programleder er bare så rå, og helt fantastisk. Publikum og seere får ikke sett halvparten av det Siri gjør for oss, og hvordan hun støtter absolutt alle deltakere i hele prosessen. Det står så respekt av det du holder på med, og jeg tror alle, programledere eller ikke, har noe å lære av den godheten din.

Jeg var heldig nok til å få jobbe med Espen Lind i starten av programmet, og selv om "oppholdet" hos Team Espen ble kort, så var det veldig stort for meg å få bli kjent med og være en del av laget til en så stor artist og låtskriver. Jeg har satt stor, stor pris på alle flotte tilbakemeldinger og lykkeønskninger gjennom disse månedene!

Jarle og Yosef fikk jeg ikke jobbe tett med, men å treffe dem i gangene, småprate i pausene, og få opptre foran to artister av så høy rang har vært med på å gjøre hele denne opplevelsen til den surrealistiske reisen det har vært. Det har vært en ren og skjær glede.

Team Yeehaw

Så er det min kjære mentor, Ina Wroldsen. Team Wrolds – Team Yeehaw. For en støttespiller, for et engasjement for sine deltakere, for en ære det har vært å jobbe tett med et sånt forbilde fra Knockout og helt til finalen. Hun har vært veldig bastant på å svare hver gang jeg har sagt at jeg føler meg heldig som får jobbe med henne, at det er hun som er den heldige. La meg en gang for alle understreke at det er jeg, det er alle deltakerne som er heldig som får jobbe med henne. Ja, hun velger (og stjeler) deltakere som er dyktige på det de holder på med, men det er på ingen måte gitt. Det er hun som tar valget om å jobbe med oss, og det er vi som har den største æren og gleden av samarbeidet.

Takk for meg

Har du kommet så langt som dette i artikkelen, så kan jeg glede deg med at du nå har kommet til siste avsnitt, og jeg skal prøve å gjøre det kort. Deltakelsen, reisen, eventyret, opplevelsen The Voice har vært et minne for livet, klisjéen som det er. Jeg har kost meg, gledet meg, gruet meg, ja, fått kjenne på hele følelsesspekteret, og jeg sitter igjen med bare gode minner. Jeg har takket mange gjennom hele artikkelen, og velger å til slutt takke det som er viktigst for meg. Familien min som har støttet, heiet og stemt som gale, og selv om jeg til tider kan bli litt smått flau av noen av opptrinnene de gjør, så er jeg fryktelig glad i dem, og utrolig takknemlig for alt de gjør, og har gjort de siste månedene.

The Voice 2024 – tusen, tusen takk for alt ❤️